It's drivin' me crazy!!

Nå er jeg usikker på om busselskapet her i Hordaland for tiden heter "Tide" eller "Skyss", men uansett må jeg konstatere at bussen som regel er verken i tide, eller kan gjøre annet en å skysse meg bak. Med andre ord er jeg rimelig lei av å ta buss, eller kollektiv transport generelt!!

Etter fire måneder i sus og dus med Trondheims effektive busselskap "AtB" (hvor du som oftest faktisk kommer deg fra A til B), flyttet jeg godtroende hjem til Bergen - vel vitende om byens flunkende nye bussruter som startet opp her tidligere i høst. 



Det tok i midlertid ikke mange bussturene før jeg satt inne med en helt annen oppfatning. Det hjelper nemlig lite at Skålevik-bussen har oftere avgang, når du likevel har tid til en rutsjetur i Selmer-sklien og TO runder bowling på Vannkanten, før bussen videre til sentrum ankommer terminalen.  Det faktum at Skålevik-bussen alltid kjører i fra meg akkurat idet jeg stiger av bussen på Loddefjord Terminal, fortjener heller ingen Nobelpris. Nå skulle riktignok disse 10 laaange minuttene være overkommelig å vente, men med min ekstremt dårlige tålmodighet, har jeg heller begynt å ta Askøy-bussen til byen.  

Men heller ikke på denne busslinjen går alt på skinner.. (eller hjul). Når du får streng beskjed om å ta på deg refleksvest neste gang du skal ta bussen, er det lett å bli en smule frustrert. I stedet for å svinge innom bussholdeplassen, bråstopper sjåføren midt motorveien, med unnskykdningen om at han ikke kunne se en selvlysende dott veive med armene ved busstoppet(!?) Det er nok lurest å dra med seg hodelykt og bærbar discokule neste gang jeg skal rekke jobb..

En busstur hjem fra Stord kan også by på problemer. Når den eldre mannen foran deg får entre bussen med sin smeltende softis, vil det i mitt hode være naturlig at også jeg får slippe å stå ute i kulden på fergedekket og stappe i meg min nyinnkjøpte softis før fergen står til kai om 2 minutter. MEN i løpet av de 20 sekundene fra den eldre mannen går inn på bussen, til jeg står blid og fornøyd i trappeoppgangen, har visst sjåføren fått en åpenbaring .Det er plutselig strengt forbudt å ta med seg is inn på bussen!! Jeg kunne jo finne på å sikle på sidemannen eller grise ut over alle vinduer og seter..

Men men..Jeg skal ikke bare klage på urettferdige bussjåfører. Ta det med ro - ubehagelige situasjoner kan også oppleves under andre kollektive reiser.

Jeg hadde meg nemlig en uforglemmelig fergetur hjem fra Sogndal noen uker tilbake. De to første timene av turen gikk fint. Som følge av dårlig internettforbindelse og lite interessant på TV, rakk jeg til og med å leke flink student en periode. Konsentrasjonen ble imidlertid brått avbrutt da vi plutselig måtte bytte ferge på grunn av forsinkelser.

Av ALLE de ledige plassene på den svære hurtigbåten, ble selvfølgelig jeg den utvalgte lytteren til en gammel pratesyk dame som skulle hjem til Bergen. Jeg har ikke hørt maken til mas! I de TO resterende timene av fergeturen fikk jeg en grundig innføring i både slekten og klesskapet hennes.

Hun hadde visstnok to regnkåper hjemme - en blå og en grønn. Til middag skulle hun spise karbonader med blomkål og potetmos, og det var ikke måte på hvor mange interessante slektninger hun kunne fortelle livshistorien om. Etter denne lærerike båtturen kunne jeg lett skrevet en detaljert biografi om Olgas liv!!

Litt kunnskap er dermed mulig å få ut av en kollektivreise. Men ikke bare det! For å se det på den lyse siden, har min frustrasjon over kollektivtransporten ført til enda noe positivt:

I håp om å slippe daglige løpeturer til busstoppet, overdreven kakling på fergen, og uendelig lang venting mellom bussovergangene, har jeg omsider fått fingen ut! Jeg har begynt å ta kjøretimer. Ja, du leste riktig! Og jeg vet jeg er sent ute. Men er det noe jeg mildt sagt hater over alt på jord - så er det å kjøre bil!!

Dette har nok en nær sammenheng med at jeg virkelig suger til å kjøre. Jeg eier null oversikt eller kontroll over bilen, og er rett og slett livredd for å drepe både meg selv og andre i trafikken. (Hadde ikke min LILLEbror fått lappen for en stund siden, hadde jeg neppe åpnet teoriboken engang på dette tidspunktet..)

Men heldigvis har jeg en veldig tålmodig kjørelærer som ikke pisker meg hver gang jeg kubber bilen midt i rundkjøringen, overser STOPP-skiltet rett foran nesen på meg, eller rett og slett prøver meg på en eksotisk safaritur gjennom diverse gangstier.

Huff, jeg er jo helt håpløs. Egentlig burde jeg holdt meg vekke fra all trafikk og transport generelt...


Å jobbe på sykehjem

Det siste året har jeg tilbrakt en stor del av livet mitt sammen med eldrebølgen. Mormors rullekake, et glass mozell og dagsrevyen på NRK1 slår aldri feil. En runde Yatzy og haiking med rullatorer fra korridor til korridor hører også en fredagskveld med.

Eldre mennesker er fantastiske. Man kommer ikke gjennom en arbeidsdag uten en dose ros og kos. Jeg er vissnok en særdeles skjønn pike, verdens beste venn og en meget dyktig pleier. Det er heller ikke måte på hvor deilig middag jeg lager, hvor godt jeg tar vare på beboerne og hvor flink jeg er til å trekke i snoren. Uniformen jeg sprader rundt i er dessuten umåtelig vakker. Den blå overdelen står jo så fint til øynene mine.


Samtidig kan du være sikker på å få høre noen mindre positive kommentarer i løpet av arbeidsdagen. Du skal ikke se bort i fra at den eldre damen som for fem minutter siden var overbevist om at du var en engel sendt fra himmelen, ved neste øyekast stempler deg som en ufordragelig og udugelig jentunge. Enten er vaskekluten for kald, skjortekragen for stram eller brødskiven for tørr. Det kommer helt an på humøret. Neste tygg av brødskiven kan like gjerne være det beste beboeren har smakt noen gang.  

Er du riktig uheldig kan du bli beskyldt for å stjele vesken til en stakkars gammel dame, eller til og med bli anklaget for å ha bortført Herr Olsen som absolutt ikke bor på dette sykehjemmet. Du skal bli både husket og anmeldt for alle ugjerningene du har gjort, men heldigvis tar det ikke lange tiden før vedkommende hilser pent og spør nysgjerrig: "Og hvem er så du?"

Det er neimen ikke mange av beboerne på dementavdelingen som er enig i at de faktisk bor på sykehjemmet. Ikke sjeldent står en beboer pakket og klar for hjemreise, etter å ha takket for hyggelig lag. Beboerne blir like skuffet hver gang det viser seg å være svært dårlige bussforbindelser på denne tiden av døgnet. Det er synd å si det, men jeg må nok erkjenne at nesen min har vokst noen cm siden jeg begynte å jobbe med disse eldre demente menneskene. Du lærer nemlig fort at å snakke rundt grøten og pynte litt på sannheten ofte er det beste. For når gamle tante Olga står klar for å bli hentet av mor og far med hest og kjerre presis kl fem, sier det seg selv at hun ellers vil vente forgjeves.

Heldigvis har vi ansatte på sykehjemmet utarbeidet våre metoder for å avlede beboerne. Ta musikk som eksempel. Selv om jeg så inderlig skulle vært foruten den skjærende trekkspillmusikken fra "Lindesnes trekkspill Klubb" (en DVD) som spilles på repeat halve dagen, er det herlig å se gleden i beboernes øyne når musikken fra ungdomsårene plutselig gir liv i dansefoten. Hver fredag er et høydepunkt. Da får vi besøk av den såkalte "Spillemannen", og Herr Olsen som vanligvis sitter så taus og forsiktig i lenestolen sin, åpner med ett øynene og lar foten trampe med takten som aldri før, idet refrenget fra "La det svinge" runger fra pianoet.

Når det gjelder dansefoten min derimot, er det ikke mye å skryte av. Spesielt når jeg blir bedt til dans av tidligere danseløver, er det vanskelig å skjule mitt fraværende talent. For å danse vals og sving er ærlig talt ikke min sterkeste side. At det er fryktelig morsomt å svinge seg løs på dansegulvet med de eldre, kan jeg likevel ikke benekte. Iført den nydelige uniformen min og matchende crogs, snubler jeg meg rundt på dansegolvet mens håret blafrer fredfullt i den beryktede trekken..

Trekken, ja! Den ser ut til å være en forbannelse i alle eldres hjem. Sykehjemmet er intet unntak. Om sommeren når romtemperaturen bikker 30 grader celcius, og du oppdager deg selv nærmest renne ned i sluken under oppvasken, passer legenden om denne fryktelige "trekken" alltid like godt inn. Men til forskjell beboerne, er jeg personlig ingen stor fan av å bli kokt levende, framfor å invitere trekken inn på et lite visitt..

En annen fobannelse er i midlertid enda mer skremmende. Når du kommer på seinvakt en fredag ettermiddag (den 13. vel og merke!), og aner fred og ingen fare - er vel en lapp i korridoren prydet med velkomstteksten: "ADVARSEL - SMITTEFARE" på sin plass. Iført munnbind, plastikkhansker, smittefrakk og vernesko klarte jeg på mystisk vis å unngå både den beryktede omgangssyken som har herjet sykehjemmene i Bergen den siste tiden, OG en tragisk drukningsulykke som følge av all spriten og såpen vi har vært pålagt å dynke oss i.

Nå høres det kanskje ut som at å jobbe på sykehjem kan være veldig kjipt. Men neida, jeg trives veldig godt med de gamle! For selvfølgelig har de eldre lov til å kreve en viss standard når de har kommer til det punktet i livet hvor de trenger hjelp til hverdagslige ting. Det som heller bekymrer meg, er hvordan jeg og min generasjon vil entre sykehjemmene når vår tid kommer. Jeg har nemlig fundert litt på dette.

Bare se det for dere. Vi sitter der med hver vår "I-phone galaxy 7+" og chatter vilt med våre gamle flammer over facebook. Det som i dag er frisør - og fotpleiesalonger på eldresentrene, er byttet ut med manikyr og plastikkirurgi. En gang i måneden tar vi heisen opp i 2. etasje for å få fylle den allerede stive masken vår med litt mer botox, og vi som enda kan gå, er likevel flittige brukere av disse:

Ved morgenstellet må de ansatte vær så god feste extentions i håret vårt, mens gutta nekter å legge seg før World of Warcraft 5 er rundet.  Jeg synes direkte synd i de pleierne som må dra på oss de altfor trange jeansene og restarte Mac'en vår hver gang Twitter henger seg opp.

Hver fredag kommer vel DJ Dag og spiller gamle klassikere som "Titanium" og "Krabbeklo" som vi raver og rauter til på fellesstuen. Jeg blir heller ikke overrasket om vi nekter å svelge kveldsmedisinen uten en slurk CocaCola på boks, eller om kjøttkakene er byttet ut med grandis hver søndag.

Nei, skal jeg synes synd på meg selv som jobber på et usedvanlig koselig sykehjem nå i 2012, må jeg i hvert fall fraråde barnebarna mine å utdanne seg innenfor eldreomsorgen når det en vakker dag er VI som sjangler krokbøyd rundt i korridorene og spør pleieren for femte gang; "Hvem er så du?"

 

Det skjedde i de dager..

..da alt var håpløst. Jeg kunne sitte time etter time og glo på den samme figuren i fysiologiboken, uten engang å se antydninger til lys i tunnelen. Fra videregående var jeg vant med å kunne møte på skolen halvveis i koma, lese meg opp til prøvene noen dager i forveien, og likevel gjøre det bra! Samme strategi viste seg derimot å fungere dårlig på høyskolenivå.

Sikringen røk allerede noen dager etter fadderuken. Det gikk opp for meg at jeg lå langt etter med lesingen, og måtte skjerpe meg for å henge med i svingene. Men da forelesningene (til tross for langt mer søvn enn i fadderuken) fremdeles opplevdes mest som en desperat kamp om å holde øynene åpne, innså jeg at det var mer enn søvnløse netter å skylde på. Det var rett og slett ikke interessant nok for meg å høre på foreleseren bable i timesvis om vektarmer, lumbal columna og altfor innviklet nevrofysiologi.

Ikke senere enn første skoledag fikk jeg bekreftet det jeg hadde fryktet mest før studietart. "Det er vanskelig å komme inn, og det skal være minst like vanskelig å komme ut av fysio med et godt resultat!" Læreren hadde et klart budskap. Skulle man ha noe på fysio og gjøre, måtte man belage seg på lange dager i lesesalen. 

Og han hadde rett. Det var ingen selvfølge å komme inn på fysioterapistudiet i Trondheim, og en karakter å være stolt over, hadde jeg neppe fått på eksamen. Jeg burde selvsagt holdt ut til jul og  sett an om jeg faktisk hadde bestått eller ikke. Men nei, jeg orket ikke engang tanken på å lese side opp og side ned i de svære, tykke kassene av noen anatomi - og fysiologibøker vi hadde på pensumlisten. Spesielt siden innholdet bokstavelig talt var gresk for meg!

Det var på dette tidspunktet jeg fikk en glimrende idè om å droppe ut av studiene og heller finne en jobb her oppe. Gjennom den sørgelige perioden hvor jeg innså at fysioterapeutdrømmen måtte legges på hyllen, hadde jeg nemlig filosofert meg fram til at førskolelærer, så klart, var det riktige yrket for meg. Hvorfor hadde jeg ikke tenkt på det før? Jeg hadde jo alltid vært glad i barn, og tok meg likeså godt en tur til den lokale barnehagen og smisket meg til en vikarstilling.

Og takk gud for at jeg faktisk fikk prøvd meg som barnehagetante! Jeg har i mange år jobbet med barn som turn-instruktør et par timer i uken. Men å omgås og høre på femten skrikende 1-3åringer i åtte timer i strekk, var virkelig i meste laget. Jeg kunne ikke slappe av et sekund! Glass ble knust i hytt og gevær, jeg ble oppfattet som et levende klatrestativ, og var det ingen som for øyeblikket forsøkte å kakke hverandre i hjel med en bok, kunne du være sikker på å oppdage et barn eller to leke akvarium på (eller rettere sagt i) do.

Med andre ord: Har du en vond skulder som må knaes eller et barn som skal i passes i fremtiden, er det etter all sannsynlighet ikke meg du møter i korridoren!

Dette er tross alt en blogg, og da burde den inneholde bilder. Men siden jeg eier verken digital- eller mobilkamera, var dette det mest relevante bildet jeg fant. Bildet er fra sommeravslutningen på turningen nå i år ;-)

Så e det på an igjen

Mens jeg for rundt et år siden satt furten og lei i bøttekottet til meg og Astrid og skrev deprimerende blogginnlegg om thunderstorms og heavy rain i Australias "Sunshine State", har jeg denne gangen forvillet meg i motsatt retning - til bartebyen, nærmere bestemt Falkenborg Studentby hvor bassen aldri stopper. 

Jeg hadde nemlig en genial ide om å flytte til Trondheim for å bli fysioterapeut! Fire års spennende studier i en ny by med nye bekjentskaper hadde jeg i tankene. Men den gang ei. Etter syv uker med halvhjertet pugging av skjelettmuskler,håpløs deltagelse på forelesninger,overdreven bruk av ordnet.no og utallige sukk og gjesp, fant jeg ut at fysioterapistudiet krevde mer vilje og motivasjon enn jeg hadde.

Ironisk nok sluttet jeg på volleyball-laget her oppe noen uker tidligere for å få bedre tid til studiene. Så nå sitter jeg her da, i en fremmed by uten mål og mening. Alt hadde vært mye enklere hadde jeg bare valgt å bli i Bergen. Jeg får ikke lenger stipend, og jobben som vikar i barnehage en gang i skuddåret, gjør meg ikke akkurat rik. Derfor har jeg fått noen til å overta leiekontrakten min fra 1. desember, slik at jeg kan flytte hjem og starte reprisen av det  spennende livet jeg hadde i Bergen før studiestart.. 

Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre med livet mitt. Life sucks... Neida, jeg overlever nok!

Velkommen til min blogg!

Dette er den første posten på min nye blogg ;)

Les mer i arkivet » Mars 2012 » Januar 2012 » November 2011
hits